Fottur til Finnbruene

Følg skilt langs sti ned til Finnbruene. Stien er noe bratt i starten. Gå forsiktig.

Spesielle forhold: Vis særlig aktsomhet ved stor elv.

Landskapet og elveløpet ved Finnbruene er et mektig skue.

Divielva har satt solide spor i det granittpregede fjellet. Elva går gjennom fire løp, kløfter og store jettegryter. Det storslagne landskapet er formet av vann, is og kulde.

Og midt inn i dette står eldgamle furuer steilt i mot naturkreftene, de eldste over 500 år gammel.

Turen til Finnbruene gir deg virkelig nærkontakt med naturens egne krefter, og man kan forestille seg hvor hardt det kan gå for seg her når vannet og isen bryter på det tøffeste.

Området for øvrig egner seg for små nærturer, og det er mange flotte rabber å slå seg ned på. På høsten er det særlig rikt på bær. Og har du løst fiskekort, kan Divielva gi veldig god fangst.

Finnbruene er et naturlig kryssningpunkt over Divielva. Her deler Divielva seg i flere små trange løp. På det smaleste er det mulig å hoppe over. Navnet ”Finnbruene” er nok lokalt og har sin bakgrunn i at samene fant et naturlig kryssningspunkt over elva om sommeren. Vi har hørt av lokalbefolkninga i området at det var laga provisoriske bruer som samene brukte når de skulle over elva med kløvrein. Et sagn fra stedet forteller om en reineier som mistet all sin rikdom da kløvreinene hans falt utfor ei av bruene og heile reinraden styrtet i elva.

Øvre Divifoss, er imponerende med trange fossefall, og jettegryter, omkranset av urgammel furuskog. Ramler man ned i elva her er nok utfallet gitt på forhånd!

På østsiden av elven noen hundre meter oppstrøms bruene, finner man ei gammel barkeskava furu, hvor det er risset inn «(L)ARS PERSON. VD(S).1748 SEBD.9.DAG MARD NILS».

Ei hypotese er at Lars Person var embetsmann, og Merd Nils muligens var en samisk veiviser, og at barking av trær var en måte å merke stier på. Det er spekulert i om embetsmannens reise hadde noe sammenheng med grensedragningen mellom Norge og Sverige i 1751, hvorpå Lappekodicillen er en tilleggstraktat som er en gjensidig traktat mellom de to riker som garanterte samene beiterett og rett til å bruke de gamle trekkveiene.

Seinere undersøkelser har dokumenter barking på 70 enkeltrær i Dividalen, og at barkingen stammer fra en periode fra 1600 tallet til litt utpå 1800 tallet. Barken ble muligens brukt som kost tilskudd.

Det er grunnlaget for at områdene blir karakterisert som «gammelt samisk kulturlandskap».